ER DET HERLIGST Å FÅ – ELLER Å TA?

Det er kanskje ikke så rart at jeg er like engasjert i saken om PirateBay som alle andre internett- og underholdningkonsumenter. En gang var jeg på 2. gangs jobbintervju til en stilling som kommunikasjonsansvarlig i en organisasjon som arbeider med rettigheter ved distribusjon av underholdning gjennom kringkasting. For å få denne jobben gjorde jeg mye research for å få forståelsen av et brukermønster hos underholdningsforbrukere. I min private meningsmåling var personer (flest menn) i flere aldre (30- 50 år) helt fordomsfrie når det gjaldt å benytte seg av fildeling slik at de kunne laste ned den aller nyeste musikken eller de siste filmene på markedet. Fenomenet fildeling øker i alle aldre. Underholdningbransjen skjelver. Jobbsøkingsprosessen var kreativt lagt opp som en opptaksprøve. Jeg måtte blant annet skrive et innlegg til en avis om temaet.

Jeg husker at jeg gikk veldig opp i oppgaven. Organisasjonen var ”tørr”, og med det mener jeg at den i hovedsak besto av jurister som forvaltet organisasjonens hovedoppgave; å forvalte rettigheter overfor kringkastere. Min jobb skulle jo være å formidle innholdet i disse rettighetene overfor innkjøpere av underholdning og spre budskapet om rettighetene på en lettfattelig måte ut til folket slik at de skulle forstå hvor viktig det er å betale for underholdning.

”Rettigheter”. Et uinteressant ord når man bare ser på det. Ser man det i en praktisk sammenheng, blir det mye tydeligere. Jeg forstår for eksempel av hvis jeg bruker tre måneder for å skrive manus til en film og det er ikke er interessant nok for en produsent, så har jeg investert uten å få avkastning. Tar jeg meg sammen, går hjem og skriver et kommersielt manus som produsenten blir begeistret for, nok til å starte å samle inn penger til en produksjon så filmen kan komme ut på en kino nær deg, er det slik at jeg tjener penger. Jeg vil få en andel av inntektene. Fortjent?

Hvis jeg er manusforfatter, har jeg ikke en jobb hvor jeg vet at jeg får fast, ferdig skattetrukket lønn den 20. hver måned. I stedet har jeg som manusforfatter to bekymringer, den ene er å ta sjansen på å klare å produsere et innhold som produsenten tenner på og antar. Den andre er å betale husleia, for ikke å snakke om skatten på den dårlige inntekten jeg har mens jeg skriver. Når så mine seks investerte måneder i et manusforfatterskap materialiserer seg i produksjon, visning og billettinntekter, manifesteres prosessen seg i ”rettigheter”. Forenklet sagt: rett til inntekt basert på produksjon og salg av mitt åndsverk, det jeg har skapt. Mener piratene i Sverige og folkebevegelsen i verden rundt dem at jeg skal gi bort arbeidsinnsatsen min, risikoen og evnen til å begeistre folk som trenger underholdning – gratis?!

Kanskje var det rynken mellom brynene mine, den som gjør seg markert når jeg konsentrerer meg, som ga meg vekk som irritabel, selvstendig og dermed lite egnet som kollega. Selv synes jeg at jeg er en vennlig og fokusert optimist med godt humør. Det mente ikke rekruttereren og advokaten som hjalp organisasjonen med ansettelsen. Har ikke sett noe kommunisert fra den kanten i media som kan brukes til noe.

Som forbruker, derimot, forsøker jeg å finne ut hvor jeg står i denne debatten, jeg er fortsatt opptatt av problematikken: Om jeg synes det ligger et snev av rettferdighet i at jeg skal laste ned et musikkfiler eller film gratis fra internett selv om det lar seg gjøre på PirateBay. Jeg lurer jo egentlig på om det er noe galt med meg, som gladelig betaler åtte kroner for en låt jeg laster ned fra iTunes.
– Film er gratis på internett, hørte jeg en 10 år gammel guttestemme predike forleden.
– Det er ingenting som er gratis, svarte oppdragerstemmen og tenkte å forebygge tanken om at alt som er gratis har sin pris.
Under hundrelappen for et album…

Siden jeg er en fossil med steinalder-tanker, sammenligner jeg programmet PirateBay-gutta har utviklet, med et kubein. Et kubein er godt egnet til mange tunge arbeidsoppgaver, men det er også godt egnet til å knuse butikkvinduer. Etter å ha blitt prøvet i en diskusjon der jeg ble stående fast i motargumentasjonen om kubeinets skulle forbys, tatt sine andre nyttige bruksområder i betraktning, sto det noe i en avis med oppslag om saken: Dommeren hadde presisert ansvaret utviklerne hadde i saken. Ansvaret. Altså; gir du et kubein til en person du vet vil bruke det til å begå innbrudd, er du bevisst at du bidrar til å bryte loven. Slik forsto jeg det. Jeg var lettet. Jeg følte jeg hadde forstått hva Piratenes hadde tatt ansvar for, deres kommunikasjon i handling og bruk av symbolikk riktig.

På den svenske nettsiden Ungfakta, om pirater, kan man for eksempel plukke opp kunnskap om at handelsfolk før i tiden foretrakk å sende store laster sjøveien. Om piratene står det: ”Den som slog till mot en sådan transport kunde vara säker på at få tag på ett stort ock värdefullt byte.” Spørsmålet om hvorvidt underholdningsindustrien er et slikt bytte som er blitt ranet i PirateBay i cyberspace, tas nå stilling til i en rettssal i Stockholm. Videre står det: ”Som pirat hade man möjlighet att till och med bli rik, och risken att åka fast var inte så stor.” Og mens The Pirate Party simultant jobber med fundamentalt å reformere loven om kopibeskyttelse utenfor rettssalen, kan det vel alltids være et spørsmål om hvor gjennomtenkt det er å foreslå at kultur skal være gratis. For det er jo i realiteten det de sier, selv med et raust forslag inntjeningsmulighet for et kulturelt verk innenfor en ramme på fem år. Kanskje bør den svenske debatten nyanseres mer og kanskje bør The Pirate Party vise at de har innsikt i at det faktisk finnes andre kulturarbeidere der ute enn U2…

Jeg mener, det er jo bra at jeg selv kan velge om jeg som kulturarbeider og regidebutant vil legge ut filmsnutten min på YouTube så alle kan få se den. Det er jo gratis. Gratis er dog ikke det norske domenet priatpartiet.no. Gründeren i Norge vil selge fordi han er for mye på reise!

DEILIGE TØFLERTIL VELBEHAG

Tøfler er et fottøy som mange flere burde benytte seg av. Særlig der det er gulvkaldt, og det er det mange steder i nordiske land om vinteren.

Den som tror tøfler er treigt og ustilig bør ta stilling igjen. For det er når foten finner plassen i fottøyet, som former seg behagelig rundt, gjerne med en myk såle, eller en såle som masserer fotsålen, at velbehaget inntrer. Foten blir omsluttet av en tøffel som varmer opp foten. Tøfler er ofte produsert i myke, behagelige materialer som filt, tykke frotte-liknende tekstiler, mykt lær eller skinn. De aller mest følsomme personer kan dermed kjenne hvordan bena og ryggen blir varm som et resultat av tøffelbruk. Dette er helsebringende. Man slapper bedre av i kroppen ved at småfrysing opphører og tro det eller ei, hjernekapasitet frigjøres til bedre konsentrasjon og gjennomføring av oppgaver på en mer behagelig måte.

Noen synes det å bruke tøfler ikke er så kult. Men de som synes det, er ikke på noe vis fritatt fra frysing og er på lik linje med alle andre utsatt for gulvkulde. Mang en kvinne og mann kjenner til den pure ungdoms krav om et attraktivt utseende fremfor en praktisk innpakning.

Nå er det slik at noen synes tøffelbruk er hensiktsmessig av økonomiske årsaker, som å spare sokkene fra slitasje og skitt på gulvet. Og jeg er enig i at det finnes mange tøffel-utføringer, eller skal vi kalle det design, som ikke er så fengende. Ja, noen ganger kan tøfler bidra til å la et menneske virke flerfoldige tiår eldre enn de egentlig er. Men tøffelbruk behøver ikke å ha dette utfallet. Det finnes mangt et spennende og kult tøffeldesign på markedet. Leter man litt, finner man det som passer.

Noen er spesielt fingernemme og lager tøfler på den gamle måten; tover. Jeg har spesielt sans for de som har både tid og energi til å gjøre dette. Det sier noe om kjærligheten til det å skape. Slike personer har full oversikt over skapelsen av en tøffel, fra utforming til fargevalg og dekor. Noen bruker tykke sokker i stedet for tøfler, andre elsker et par gamle, utgåtte slippers. Selv liker jeg tøfler som tillater at jeg har på meg et par ullsokker nedi. Det er fordi jeg fryser lett.

Det norske og danske ordet ”tøffel” kommer fra det tyske ordet ”tüffel”. På svensk uttales det ”toffla”. Ifølge Wikipedia er en tøffelhelt en mann som anses som en kuet ektemann som lar seg herse med av en dominerende hustru. Likeledes står det at tøfler i gamle dager ble forbundet med kvinner, fordi de hadde dem på seg da de arbeidet i huset. Kanskje er det derfor vår tids kvinner i noen grad har tatt avstand fra dette fottøyet.

Det er min oppfordring å bringe tøffelen på banen som et symbol på velbehag, og at en person som elsker tøfler må ikke forveksles med et tøffeldyr. Det er nemlig et såleformet, infusjonsdyr som særlig lever i råttent vann, og som blir opptil tre tidels millimeter langt.

Og helt til sist, for den som ikke visste det; ordet ”Ciabatta” som betegner en avlang italiensk brødtype, betyr ”tøffel” på språket med samme opphav.